Sosiale medier, sammenligning og mindset hos unge
Unge i dag gjør mesteparten av sammenligningen sin offentlig. Evner, utseende, smak, innsats, prestasjoner og sosial status er alle synlige på feeder som aldri slutter å oppdatere seg. Denne siden ser på hvordan disse miljøene samspiller med hvordan antakelser om evner formes – de samme antakelsene mindset-testen spør om – og tilbyr refleksjonsspørsmål heller enn diagnoser. Den har en pedagogisk tone og fremmer ingen kliniske påstander om psykisk helse.
Oppadgående sosial sammenligning
Sosial sammenligning er ikke et nytt fenomen og er i seg selv ikke skadelig. Mennesker har alltid funnet ut hvordan de ligger an ved å se sidelengs på folk rundt seg. Det som har endret seg, er referansegruppen. En tenåring pleide å sammenligne seg mest med klassekamerater, søsken og en håndfull synlige voksne. På sosiale plattformer er referansegruppen tusenvis av nøye filtrerte fremmede, hvorav de fleste vises fram nettopp fordi de er uvanlig gode å se på, uvanlig talentfulle eller uvanlig vellykkede.
Dette kalles av forskere oppadgående sosial sammenligning – å sammenligne seg selv med folk som ser ut til å gjøre det bedre enn deg på en dimensjon du bryr deg om. Små doser kan være motiverende: å se en jevnaldrende løse et problem du står fast på, kan antyde at problemet er løsbart. Store, konstante doser har en tendens til å virke motsatt. Når nesten alle synlige eksempler er over ditt eget nivå, blir det lett å konkludere med at du henger uvanlig langt etter, når du i realiteten ser på et kuratert toppsjikt av en global befolkning.
Mindset-koblingen er direkte. En fastlåst tolkning av evner gjør hver oppadgående sammenligning til bevis om kapasitet: de kan gjøre det, og jeg kan ikke, derfor har de noe jeg ikke har. En vekstorientert tolkning behandler samme observasjon som bevis om tid, øvelse, veiledning og utgangspunkt: de kan gjøre det nå, og jeg ser den ferdige versjonen av år med arbeid jeg aldri fikk se.
Kuraterte identiteter
Versjonen av en person du møter i en feed, er ikke personen selv. Det er en høydepunktrull produsert, ofte gjennomtenkt, av personen selv og av plattformens rangeringssystemer. Dårlige utkast, kjedelige ettermiddager, klønete forsøk og vanlige nederlag postes nesten aldri, og når de gjør det, blir de gjerne rammet inn som innhold – en historie om et nederlag, heller enn selve nederlaget i sin ukuraterte form.
Dette skaper et systematisk gap mellom det unge brukere ser av andre og det de vet om seg selv. Innenfra føles livet som en kontinuerlig strøm av små nøl, mindre pinligheter og uferdige forsøk. Utenfra ser andres liv ut som en rekke polerte øyeblikk. Å sammenligne sitt eget indre med andres ytre er en av de mest pålitelige måtene å føle seg på etterskudd på, og det er nøyaktig den sammenligningen sosiale plattformer er optimalisert for å servere.
Å sette ord på dette gapet hjelper. Unge brukere som forstår at de ser på redigert innhold – ikke rå opplevelse – er bedre rustet til å behandle det de ser som inspirasjon eller informasjon, heller enn som en dom over egen verdi eller potensial.
Liker, følgere og synlig prestasjon
Plattformer gjør vanlig aktivitet til en prestasjon ved å feste synlige tall til den. Liker, følgere, visninger, «streaks» og delinger er offentlige poengtavler for ting som pleide å være private: hvordan du ser ut, hva du mener, hva du lager, hvem vennene dine er. For en generasjon som har vokst opp med disse målene, er det lett å internalisere dem som det egentlige målet på verdi.
To mindset-problemer følger av dette. For det første belønner kvantifisert tilbakemelding kort, trygt, algoritmevennlig innhold, og straffer den langsomme, rotete, uglamorøse øvingen som faktisk læring krever. Hvis hvert forsøk poengsettes offentlig, blir det rasjonelle å bare forsøke ting som vil score godt – noe som betyr å unngå akkurat de vanskeligere, mer risikofylte oppgavene som ville strekke evnene. For det andre, når tallet er lavt, tolker en fastlåst lesemåte det som en dom over personen, heller enn en kommentar til ett stykke innhold postet på ett tidspunkt til én algoritme.
En nyttig omramming for unge brukere: tallet er et mål på innlegget, ikke på personen. Danseklippet som fikk 12 liker, avslørte ikke din sanne verdi mer enn det som fikk 12 000 gjorde.
Aktiv versus passiv bruk
Forskning på sosiale medier og velvære finner konsekvent at hvordan man bruker disse plattformene betyr minst like mye som hvor lenge man bruker dem. Det grove skillet går mellom aktiv bruk – å melde med venner, delta i samtaler, lage ting, lære noe spesifikt – og passiv bruk, hovedsakelig å skrolle gjennom andres innhold uten å samhandle.
Aktiv bruk har en tendens til å ligne mer på vanlig sosialt liv: utvekslinger som fører et sted, tilbakemelding fra folk du kjenner, og innhold du bidrar til heller enn bare konsumerer. Passiv skrolling har en tendens til å være der oppadgående sammenligning stille bygger seg opp, fordi man eksponeres for en kontinuerlig strøm av kuraterte høydepunkter uten noen av frem-og-tilbake-dynamikken som ville satt dem i perspektiv.
Dette er ikke en regel mot å skrolle. Det er en grunn til å ærlig legge merke til hvor stor andel av tiden din på en plattform som går til å gjøre noe versus å se på. Hvis mesteparten er å se på, og du har en tendens til å føle deg dårligere etterpå, er det nyttig informasjon om hvordan du kan bruke neste time annerledes.
Positive fellesskap og læringsinnhold
Det er verdt å være tydelig på at sosiale plattformer ikke bare er en kilde til sammenligningspress. For mange unge er de også det første stedet de finner seriøse praksisfellesskap: kodere som deler feilsøkingsøkter, musikere som jobber med arrangementer, kunstnere som lærer bort teknikk, forfattere som utveksler utkast, elever som jobber gjennom oppgavesett sammen, og utallige nisjeinteresser som ville vært umulig å drive med alene i en liten by.
Denne typen bruk er ofte formet av vekstmentalitet på en stille måte. Den eksponerer unge for utfylte eksempler på øving – ikke bare polerte sluttresultater – og for voksne som synlig fortsatt lærer. Å se en dyktig person streve med et vanskelig problem, sette ord på tenkningen sin, og prøve tre tilnærminger før én fungerer, er en av de kraftigste motvektene mot illusjonen om at talent kommer ferdig formet.
Det praktiske rådet er ikke «slutt med sosiale medier». Det er at sammensetningen betyr noe. Feeder tunge på prosess, veiledninger, ærlig dokumentasjon og små fellesskap har en tendens til å støtte læring. Feeder tunge på rangerte høydepunkter, utseende og statusmål har en tendens til å virke motsatt vei. Begge finnes på de samme appene; forskjellen er hva en gitt ung bruker har trent algoritmen til å vise dem.
Algoritmisk anbefaling
Mesteparten av det en ung person ser på en moderne plattform, er ikke valgt av dem selv. Det er valgt av et anbefalingssystem som optimaliserer for engasjement – hvor lenge du ser på, hvor sannsynlig det er at du reagerer, hvor sannsynlig det er at du kommer tilbake. Innhold som fremkaller sterke følelser, inkludert misunnelse og selvsammenligning, er ofte ekstremt godt på disse målene.
Dette har to konsekvenser for mindset. For det første er ikke feeden en ung person ser, et nøytralt vindu inn i sin generasjon; det er et utsnitt spesifikt valgt for å holde på oppmerksomheten deres, noe som ikke er det samme som å være bra for dem. For det andre er feeden trenbar. Hver følging, avfølging, dempning, «ikke interessert» og lang seetid lærer algoritmen hva den skal vise videre. Unge brukere som bevisst former feedene sine – demper kontoer som pålitelig får dem til å føle seg dårligere, følger kontoer som viser ærlig prosess – ender opp i et betydelig annerledes informasjonsmiljø i løpet av noen uker.
Ingenting av dette gjør algoritmer til et nøytralt verktøy. Men å behandle feeden som noe man aktivt kuraterer, heller enn noe som skjer med en, er i seg selv en vekstmentalitetsatferd anvendt på et nytt område.
Refleksjonsspørsmål for unge brukere
Spørsmålene under er tenkestartere for ærlig selvobservasjon, ikke en sjekkliste og ikke diagnostisk. Det finnes ingen riktige svar. Bruk de som passer din situasjon.
1. Etter at jeg lukker appen, føler jeg meg vanligvis bedre, dårligere eller omtrent som før jeg åpnet den? Hvilke bestemte kontoer eller typer innhold driver det?
2. Når jeg ser noen som er svært god på noe jeg bryr meg om, hva er min første tanke – «de har noe jeg ikke har» eller «de har jobbet med dette i årevis jeg ikke fikk se»?
3. Hvor mye av tiden min på denne plattformen brukes til å lage, lære eller snakke med folk jeg kjenner, versus å skrolle forbi fremmede jeg aldri vil samhandle med?
4. Velger jeg å ikke poste, dele eller prøve noe fordi jeg er bekymret for hvordan det vil score? Hva ville jeg gjort hvis tallene var usynlige?
5. Hvis jeg ser på hele feeden min, viser den meg folk som strever og lærer, eller bare ferdige resultater? Hva måtte jeg følge eller dempe for å endre den sammensetningen?
6. Hvilke deler av identiteten min føles som de tilhører meg, og hvilke føles som de tilhører versjonen av meg som finnes på en plattform?
Hva forskningen viser og ikke viser
Det ærlige sammendraget av forskningen på sosiale medier, sammenligning og unge er at bildet er reelt, men mer komplisert enn overskriftene antyder. Store studier finner sammenhenger mellom tung bruk av sosiale medier og lavere velvære i gjennomsnitt, men effektstørrelsene er vanligvis små, varierer mye mellom enkeltpersoner, og avhenger sterkt av hva som brukes og hvordan. Passiv skrolling på utseende- og statustunge plattformer viser de tydeligste negative sammenhengene; aktiv bruk av interessebaserte fellesskap viser ofte nøytrale eller positive mønstre.
Forskningen støtter heller ikke de sterkeste populærpåstandene i noen av retningene. Sosiale medier er ikke ett enkelt giftig stoff som skader hver ung person som berører det, og det er heller ikke et nøytralt verktøy uten betydning for hvordan folk føler om seg selv. Det er et miljø – et svært stort og svært raskt et – som samspiller med alt annet i en ung persons liv, inkludert antakelsene om evner som denne testen spør om.
For mindset spesifikt er den rimelige lesningen denne: plattformer gjør oppadgående sammenligning mye enklere og mye mer konstant enn før; de viser systematisk kuraterte sluttresultater heller enn rotete øving; og de fester synlige tall til aktiviteter som pleide å være private. Alt dette vrir tilfeldig observasjon mot en fastlåst tolkning av evner. Ingenting av det gjør en fastlåst tolkning korrekt. Antakelser om evner er fortsatt antakelser en ung person kan legge merke til, stille spørsmål ved og endre – inkludert antakelser formet, stille, av en feed.
Hvis noe av det som står på denne siden føles gjenkjennelig og vanskelig å bære, er det nyttige neste steget ikke en samtale om mindset. Det er en person man stoler på i det virkelige liv – en venn, en forelder, en lærer, en rådgiver – og, der det er relevant, profesjonell støtte.